Endelig land å se, de Vestindiske øyer som reiser seg mot Atlanterhavet og med kvite strender mot det Karibiske Hav på innsida. Neste kyststripe er Venezuelas forrevne kyst og med en mur av fjell mot byer og land bak, innover Andesfjella og inn i skyene. Jeg var her nede et sted en gang, for 18 år siden, i Universitetsbyen Medina. Den gangen var vi med buss over grensa til Cucuta i Colombia. Mine minner fra den gangen er banken som stakk av med penger og pass, jenter som fotfulgte blonde gutter fra kvartal til kvartal, bartemenn på guttejakt i bassenget og det beste, et bilde av Ålesund i snø på en kalender i resepsjonen i Hotel Internacional.
Nå er det mellomlanding i Bogota. Jeg og Ståle har ikke plass sammen. Kunne vært betryggende når flyet snor seg mellom tordenskyene og fjelltoppene med snø kommer nærmere. Det tunge Air France-flyet legger seg mot bakken og vi er endelig framme på et annet kontinent. Amerika for andre gang å under ett år. Underlig, men noen pendler slik mellom kjæreste, familie, jobb eller studier.
Flyplassen i Bogota virker som et stort Vigra, liten og sjarmerende, men så viser det seg at de bygger ny flyplass lengre borte. Dit skal vi for å rekke flyet til Cartagena. Gratis internett, alle i mobiltelefon og vi mangler bare lokale penger for å ikke kjenne oss fremmede. Flyet vårt er forsinka også, så god tid til å bare se seg rundt. Mennesker i Sør Amerika, ikke så eksotisk som man skulle tro. Det så er det vi som er fra verdens utkant...
Dagen er på vei bort, og vi er snart i Cartagena. Flyr innover byen, lander langs stranda, akkurat slik jeg så det på Google Map. Ut i varm fuktig luft, ledet av palmer fram tl terminalbygningen. Taxi til Hotel Bantu (http://www.bantuhotel.com/). Der møtes vi av en ung og veldig hyggelig fyr og plutselig kommer en til med fersk fruktjuice. Deilig å være i tropene.
